Utslitte rop.
1.
Gud, framfor deg vi bærer
utslitte rop i nød.
Troen er kledd så naken
som mold rundt et lite frø.
2.
Himmel, når
du er taushet,
hører du jordens skrik?
Er det i ventetider
vi dør og står opp til liv?
3.
Kristus, var du i skriket?
Var du mitt eget rop?
Da du ble lagt i jorden
og da du til
liv stod opp?
4.
Kristus, når håp er borte,
rekk dine hender ut.
Bær oss når livet brister
og vis oss at du er Gud.
5.
Kristus,
i alt vi mister
skaper du noe nytt.
Bær oss når livet brister
og vis oss at du er Gud.
Kristin Reitan
Molde 2004/06
JOB
og våre hvorfor
Er det mulig å skrive om våre lidelser, i Guds lys ..?
Har jeg fått se inn i, fått et lite glimt av vår nød,
slik den beskrives i Guds ord til oss?
Jeg har i alle fall fått noe selv.
Til trøst - og etter hvert til glede!
* * * * * * * * *
Lengselen etter Guds hjelp
er beskrevet i Salme 42
i det gamle testamente.
De var i nød:
"Min sjel tørster
etter Gud,
etter den levende Gud.
Mine tårer er min mat dag og natt,
fordi man hele dagen sier til meg:
Hvor er din Gud?
Dette må jeg minnes
og utøse min sjel i meg
- hvordan jeg dro fram
i den store skaren,
vandret med den
til Guds hus
med fryderop
og lovsangs lyd,
en høytidsskare.
Hvorfor er du nedbøyd,
min sjel,
og bruser i meg?
Vent på Gud! For ennå
en gang
skal jeg prise ham for frelse
for hans åsyn.
Min Gud! Min sjel er nedbøyd i meg.
Derfor kommer jeg deg i hu.
Dyp kaller på dyp
ved lyden av dine fossefall.
Alle dine brenninger
og dine bølger går over meg.
Jeg må si til Gud, min klippe:
Hvorfor har du glemt meg?
Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær
mens fienden undertrykker meg?
Det er som om mine
ben ble knust,
når mine fiender håner meg,
når de hele dagen sier til meg:
Hvor er din Gud?
Hvorfor er du nedbøyd, min sjel?
Hvorfor bruser du i meg?
Sett ditt håp til Gud!
Jeg skal ennå prise ham,
mitt åsyns frelse og min Gud."
I Salme 22 kjenner vi igjen
Jesu ord på korset,
skrevet lenge før han hans fødsel.
Slik David ropte,
slik ropte også Jesus.
Det er mektig.
Guds
Sønn ble et menneske.
Gud kom til jorden
og ropte slik som oss:
"Min Gud, min Gud,
hvorfor har du forlatt meg?
Langt borte fra min frelse
er min klages ord.
Min Gud! Jeg roper om dagen,
og du svarer ikke."
Jesu rop ryster:
"Til deg satte våre fedre sin lit.
De stolte på deg,
og du fridde dem ut.
De ropte til deg og ble reddet.
Til
deg satte de sin lit, og de
ble ikke til skamme.
Men jeg er en orm
og ikke et menneske,
jeg er spottet av mennesker
og foraktet av folk.
Alle som ser meg,
spotter meg,
vrenger munnen
og rister på hodet:
Sett din vei i Herrens hånd!
La ham redde ham!
Han skal befri ham
siden han har behag i ham."
"Jeg er utøst som vann,
og alle mine ben
skiller seg at.
Mitt hjerte er som voks,
smeltet inne
i meg."
Og i fortsettelsen
er det, om mulig,
enda tydeligere
at dette handler om Jesus:
"De har gjennomboret
mine hender og mine
føtter."
"De stirrer, de ser på
meg
med skadefryd.
De deler mine klær
mellom seg
og kaster lodd om min kappe.
Men du, Herre,
vær ikke
langt borte!
Du min styrke,
skynd deg å hjelpe meg!"
Vi kjenner igjen
det som skjedde
med Jesus.
Ja, det står også:
"Han har i sin kjøds dager,
med sterkt skrik og tårer,
båret fram bønner
og nødrop til ham som
kunne frelse
ham
fra døden."
Men Jesus var villig til å dø,
for vår skyld.
"Og da han hadde fullendt,
ble han opphav til evig frelse
for alle dem som
er
lydige mot ham."
Hebr.5.7-9.
Jesus har frelst oss,
men han har også blitt prøvd i alt
på samme måte som vi.
Han har
prøvd våre lidelser
og derfor forstår han
oss.
Slik er han vår
yppersteprest.
Vi leser det slik i Bibelen:
"For vi har ikke
en yppersteprest
som ikke kan ha
medlidenhet med oss
i vår skrøpelighet,
men en som er prøvd i alt
i likhet med oss,
men
uten synd.
La oss derfor med frimodighet
tre fram for nådens
trone,
for at vi kan finne nåde
til hjelp i rette tid."
Hebr.4.15-16.
* * * * * *
Jeg deler noen tanker 10.10.2012:
Gir Bibelen noen trøst til den som lider?
Er Gud der for oss, når vi er i nød?
Hvorfor svarer Gud ofte helt motsatt
av det vi forventer når vi ber til ham?
Hvorfor kan til og med troende bli ført
inn i ufattelig svære lidelser? ..
Kanskje av lang varighet.
Sorg blir lagt til sorg.
Kan
det være rett at Guds barn
har det slik?
Har en bibelsk person hatt det slik?
************************
I kveld
ba jeg slik som jeg av og til gjør ...
.. ved å stille Gud et spørsmål.
Jeg spør:
"Hvordan skal jeg tenke nå?"
Heller enn å gi ham mine løsninger
og fortelle ham hva jeg synes
at han skal gjøre,
kan jeg få spørre ham ..
Så kan han lede meg
inn i sine tanker.
Slik har han ledet meg inn i rikdommer
som jeg aldri har tenkt at jeg kunne
få se inn i eller eie.
Våre tanker er så mangelfulle.
Gud sier at ..
"Guds tanker er høyere."
Bedre altså. Bedre for oss:
"For som himmelen er høyere enn jorden,
slik er mine veier høyere enn deres veier,
og mine tanker høyere enn deres tanker."
Jes. 55.9.
Derfor er det godt å kunne
spørre ham.
Samtidig er det vanskelig ..
Vanskelig fordi vi ikke har lyst til
å bøye vår vilje
under en annens ...
Slik merker vi vår motstand mot Gud.
Enda han er god!
Ikke så rart da, at Bibelen sier at
veien er smal.
Det er få som vil gå denne veien.
Vi vil egentlig ikke.
Vi søker
å vinne livet!
Å spørre Gud
om å få komme inn i
hans tanker og vilje,
kjennes jo ..
ofte som et tap.
Jeg har erfart
denne motstanden
i meg selv.
Vi har et kjød. Og slik er
vårt kjød.
Men jeg har begynt
å oppdage noe ...
.. noen hemmeligheter.
De som Gud får lede inn
i sine tanker,
de får del i dem.
Han viser oss ikke alle
skattene
på en gang.
Men litt etter litt.
Og da jeg spurte i kveld,
falt mine øyne på et vers.
der Bibelen lå oppslått.
Jeg leste noe fra det nye
testamente, men jeg fant det
i det
gamle.
Med min håndskrift.
Jeg hadde notert det
etter Jobs bok:
"Se, vi priser dem salige
som holder ut.
Dere har hørt
om Jobs utholdenhet,
og sett den utgang
Herren ga."
Jakob 5.11.
De hadde sett en utgang.
Den utgang HERREN ga.
Dette trøstet meg!
* * * * * * * * *
Men hadde Job en spesiell
utholdenhet?
En from innstilling ..
ydmyk, villig og tålmodig?
Ble han lønnet for en
prestasjon?
I starten av sine lidelser
kunne det se slik ut,
men lidelsene
til Job
økte.
Og hvordan gikk det da
med Jobs tålmodighet?
Svaret minner meg om
en alternativ måte å bøye et verb på ..
Hvordan bøyes ordet springe,
spurte noen meg en gang.
Springe, sprang ..
Varianten var:
Springe, sprang, snublet, falt ..
reiste seg opp igjen og sprang videre.
På min dialekt "datt" vi .. men vi kom oss
jo opp få føttene igjen.
Hvordan gikk det med Job?
I begynnelsen av sine tap
sa han ord som:
"Herren
ga, Herren tok.
Herrens navn være lovet."
Men hvor lenge holdt dette?
Det var ikke små lidelser han ble utsatt
for da han uttalte dette. Og flere har
talt som ham.
Jeg har lest disse ordene på gravstøtter.
Det er alltid sterkt å lese.
Tilliten til Herren kan synes sterk
en stund.
Gud kan gi en fred som
bærer.
Men Bibelen sier noe mer.
Den har trøst også til de som blir ført
enda dypere inn i lidelser, ja så dypt at
vi blir kjent med nye sider i oss selv ..
og det blir gjenkjennelig det som senere
skjedde med Job ...
De fromme ordene
forsvant
fra hans vokabular.
Det holdt ikke for ham heller,
han holdt ikke,
enda det står at Gud
omtalte Job slik:
"... min tjener Job."
Jeg må stoppe opp litt,
fortsettelsen
er så mektig ..
For hva sa Gud om han som ble
ført inn i det som må være
de dypest mulig lidelsene
på denne jorden?
Om Job
sa Gud:
"Det er ingen på jorden som han."
Og han fortsatte:
En uklanderlig og rettskaffen mann,
som frykter Gud ..
og holder seg fra det onde.
Slik var Herrens tale om Job.
Uklanderlig? Er det mulig?
Var han en syndfri mann .. ?
Bibelen sier jo at alle
mennesker
er bærere av synd etter at de
to lot seg friste
av den ondes lokkende list.
Vi har alle latt oss lokke.
Da Paulus skrev brev til de troende
i verdensbyen Roma, skrev han at
alle er veket av fra den godhet
som en gang
var i skaperverket.
Romerbrevets ord er nøyaktig
slik:
"Det er ikke én rettferdig ..
ikke en eneste.."
Og han fortsetter:
"Det er ikke én som er forstandig,
det er ikke én som søker Gud.
Alle er veket av, alle sammen
er blitt udugelige.
Det er ikke noen som gjør
det gode,
ikke en eneste."
Kan jeg fortsette .. ? Er det noen som vil
være med videre i det Paulus skriver om
meg? Om Job? Om alle mennesker?
For .. det er .. voldsomt .. Vi hjelper jo våre
barn og naboer og foreldre og ..
Vi ser mye godhet i denne verden. Av
troens folk og av alle andre.
Hjelpsomhet og omsorg.
Men Guds Ord går dypere.
Og viser oss .. at ikke noe av dette
likevel er helt rent.
Noe har blandet seg inn
i våre tanker
og i alt vi gjør ..
Budene viser oss hva
som er helt rent.
Når budet ber oss om
å elske alle mennesker,
så gjelder det også våre
fiender.
Summen av alle bud
er kjærlighet.
Kjærligheten gjelder også de
som vi ikke liker.
Budet
krever ikke bare
en ytre fromhet,
en liksomfromhet,
men hele hjertet.
Hele oss.
Tankelivet også.
Motivene ..
Men problemet er at det er
bare
ett menneske har vært slik:
Han som kalles
Menneskesønnen:
Jesus!
Vi andre kan ikke oppfylle noe bud.
Hvorfor har vi budene da?
Paulus forklarte
det:
"For at hver munn skal lukkes
og hele verden bli skyldig for Gud."
Hver munn. Hele verden. Alle.
Gud vil at vi skal se det,
erkjenne
det.
Det er ikke noen som gjør det gode.
Det sier han som skapte oss.
Men vi prøver å forbedre oss ..
Jo, vi kan forandre mye og mange
har gjort det.
Legge av noe, legge vinn på noe.
Men loven dømmer oss.
Det er lovens hensikt.
Den vil oss noe.
Noe underfullt!
Noe godt.
For ved den blir det klart for oss
at lov og bud kan ikke
hjelpe oss til frelse.
Budet er godt, men siden vi er
ufullkomne og syndige,
skjer faktisk
dette
når vi hører budet:
Vi får lyst til å bryte det.
Vår lyst er uren.
Paulus skrev:
"Ved loven kommer erkjennelse av synd.
Men nå er Guds rettferdighet,
som loven og profetene vitner om
blitt åpenbart ...
uten loven.
Det er Guds rettferdighet,
ved tro på
JESUS KRISTUS,
til ALLE
og over
ALLE
som tror. -
For det er ingen
forskjell,
alle har syndet
og mangler Guds herlighet.
Og de blir
RETTFERDIGGJORT
for intet
av hans nåde
ved forløsningen
i Kristus Jesus."
Rom.3.
"Hvor er så vår ros?
"Den er utelukket."
Er
det ikke en frihet i dette?
Jesus har gjort alt
til vår frelse.
Og vi får dette
som en gave.
* * * * * * * * *
Men hva da med Job -
og hans frelse?
Han levde jo før Jesus kom?
Hvordan kunne Gud si at han
var ulastelig, uklanderlig
og rettskaffen .. ?
"Det er ingen på jorden som han..
Uklanderlig og rettskaffen.
Som frykter
Gud og holder seg
fra det onde."
Hva var hemmeligheten?
GT's hemmelighet?
Jo, et brennoffer.
Job 1.5:
"Han stod tidlig opp om
morgenen
og ofret brennoffer.."
Brennofferet var et løfte
om han som skulle komme
og sone synden.
Det var slik det var
i det som kalles den gamle pakt.
Det var som om synden
ble lagt på dyret
som ble ofret.
Slik forstod de at
synden ble lagt
på en annen.
De var skyldige,
men det var dyret
som døde.
I deres sted.
De selv gikk fri.
Maleriet av Jesus var tegnet.
Et kors var tegnet inn i historien.
En frelser!
Jesaja skrev:
"Men han ble såret
for våre overtredelser,
knust for våre misgjerninger.
Straffen ble lagt på ham,
for at vi skulle ha fred,
og ved hans sår har vi fått legedom."
Et dyr
kan ikke sone syndene.
Jesaja
beskrev ham som en mann:
" .. en smertenes mann,
vel kjent med sykdom.
Han var som en som folk
skjuler sitt åsyn for,
foraktet,
og vi aktet ham for intet.
Sannelig, våre
sykdommer
tok han på seg,
og våre piner har han båret."
Jesaja 53.
Slik så de Jesus
i den gamle pakt også.
De forstod det ikke helt,
men det var nok til frelse.
Det nye testamente forklarer
den gamle pakt.
Hele det gamle testamente
er om meg, sa Jesus.
Når Moses slo på berget
med staven, og det kom vann
fra et berg midt i ørkenen,
vitnet også dette
om Jesus.
Det var han som
var det vannet de trengte.
Det nye testamente
forklarer det:
"De drakk av
den åndelige klippen
som fulgte dem,
og klippen var Kristus."
De ble frelst ved et
løfte
om det som skulle
fullendes på et kors..
Derfor kunne Gud si dette om Job.
Han
hadde fått Guds rettferdighet.
Å være rettferdig betyr
å være fullkommen.
Gud så ikke noe galt hos Job.
For Gud så synden som sonet
og borte fra sitt blikk.
Gud så på Job som rettferdig, ren.
I denne tilstanden gir Gud Den Hellige Ånd.
Gud selv tar bolig i det mennesket som har
fått
alle sine synder tilgitt.
Og når han
bor i et menneske,
vil det føre til gjerninger
som blir til glede for andre.
Det er en frukt, sier Bibelen.
Ikke en forutsetning for frelsen,
men en følge av den.
Derfor skjedde det mye godt der Job var.
Job var virkelig Guds tjener.
Slik
forstår jeg første kapittel om denne mannen.
Job kjente denne Guds rettferdighet.
Han visste at han
var et
ufullkomment menneske
som fikk nåde.
Og uttrykte det på denne måten:
"Jeg vet at min gjenløser lever!"
Han talte om Jesus.
Slik var Jobs tro.
Og en slik mann var det altså
som ble utsatt for
de enorme lidelsene ..
En rettferdig mann.
En kristen, ville vi ha sagt.
*****************************
Påkjenningene kom.
Tap, sorg og
uutholdelige lidelser.
Og i denne situasjonen
fikk Job besøk.
Det kom tre venner.
De ville visst trøste.
Men hvordan så de på Job?
Hvordan tolket de hans
lidelser?
Så de det samme som Gud så
da han omtalte Job?
Hvordan var menneskenes dom
da Job mistet barna sine,
rikdommen, tjenerne, huset,
ja, som om ikke det
var nok ..
han fikk smertefulle byller på
hele kroppen.
Og til slutt satt han i asken
og skrapte seg med potteskår.
Kona fristet ham ved å prøve
å få ham til å spotte Gud
- og dø.
Men i alt dette står det at
Job ikke syndet.
Han var nok ikke syndfri,
men han ble i sin tro,
om Guds nåde.
------------------------
Litt mer om disse vennene.
De som ville trøste.
Hvordan gikk
det?
Da de så Job, ble så forskrekkede at de
ikke fikk fram et eneste ord.
Det står:
"Så satt de hos ham der på jorden
i sju dager og sju netter.
Ingen sa et ord til ham, for de så
at hans pine
var stor."
Hvordan var dette for Job?
De hadde
ikke noe trøst å komme med!
Kjente han seg fordømt av
dem?
Det var i alle fall
Job som brøt tausheten.
Slik står det:
"Deretter åpnet Job sin munn
og forbannet den dagen han ble født."
Og han sa:
"Mine sukk er blitt
mitt daglige brød,
mine klager strømmer fram som vannet.
For alt det fryktelige
som jeg fryktet for,
har funnet meg,
og det jeg gruer for,
har grepet meg.
Jeg har ikke fred,
ikke ro.
Jeg har ikke hvile,
det kommer alltid ny uro."
Slik talte en troende mann
i sin nød.
Vi ville kanskje ha sagt
at han var psykisk syk.
Nei, dette ble for mye for Jobs venner.
Nå begynte de å tale.
En av dem sa:
"Om en prøvde å tale et ord til deg,
ville du da ta det ille opp?
Men hvem kan vel holde
sine ord tilbake?
Selv har du rettledet mange
og styrket maktløse hender.
Dine ord reiste opp igjen
den som snublet,
og vaklende
knær har du styrket.
Men nå, når det gjelder
deg selv,
blir du motløs.
Når det rammer deg selv,
blir du redd.
Er ikke din gudsfrykt din tillit,
din redelige ferd
ditt håp?
Tenk etter:
Hvem omkom uskyldig?
Og hvor gikk den
rettskafne til grunne?
Etter det jeg har sett,
har de som pløyde urett
og sådde ulykke,
også høstet det."
Hører vi et ekko av
det som lidende mennesker
fremdeles får
høre ... ?
Og kjenner vi ikke igjen
hva Jesus fikk høre da han
hang på korset?
Og jeg legger merke til noe annet også.
Han som kritiserte Job,
kan ikke ha forstått noe av
den rettferdighet som Job
hadde fått av
Gud.
For han spurte
om han ikke kunne sette sin lit
til sin egen gudsfrykt.
Jobs egne prestasjoner, altså.
Hvis han hadde hatt mer tro
og en større tillit til Gud,
skulle han ikke ha hatt det
slik som dette, mente han.
Om han hadde vært redelig,
skulle han ikke ha hatt det slik
eller talt slik.
Men slik
talte Jobs venn,
og slik avslørte han
seg selv.
Han stolte på sin egen gudsfrykt
og at den førte til et bedre liv
enn det Job hadde.
Han stolte på seg selv og øste
sitt overmot over sin lidende venn.
Nå ble Job motløs.
Det er tydelig at hans nød
ble dypere da han hørte dette.
De som kom for å trøste,
kom med anklager.
Job hadde ikke satt sin lit
til sin gudsfrykt.
For han visste at det
ikke kunne holde.
Derfor ofret han brennoffer.
Han hadde innsett sin synd
og gått til Gud med den.
Og var skyldfri.
**********************
Så begynte også den andre vennen,
Elifas, å tale.
Han prøvde seg med et råd.
Han fortalte Job hva han selv ville ha gjort:
"Men jeg ville vende meg til Gud,
han som gjør storverk som ingen kan granske,
og underfulle ting som ingen kan telle,
som sender regn ut over jorden
og lar vann strømme
ut over markene,
som opphøyer de ringe og lar
de sørgende nå fram til frelse."
Han talte om Guds under,
og mente at de kunne fjerne
alt det som nå skjedde med Job.
Han trengte ikke
å lide,
for Gud gjør jo under ..
Ja, du kan bare
".. le av ødeleggelsene
og hunger,
og du skal ikke frykte."
På Guds vegne lovet han Job
hva han skulle få:
"Du skal få se at ditt telt er trygt
og du skal se over din eiendom
og ikke
savne noen ting.
Du skal få se at din ætt blir tallrik,
dine etterkommere som jordens vekster.
I fullmoden alder skal du gå i graven,
slik som kornbånd bæres inn
når tiden er inne.
Se, dette er det
vi har utforsket.
Slik er det.
Hør det og merk deg det!"
Jobs venn hadde en forestilling
som er lett å kjenne igjen.
Noen hevder at de troende
ikke trenger å være syke.
Og at de dessuten
kan få
alt det som de ønsker
at Gud skal gi dem.
Penger og velsignelse
kommer til deg
hvis du ...
Slik taler de.
De sier det som Elifas sa her.
Det er ingen ende på den rikdom
en troende har rett på ..
hvis du bare ...
De blir bedt om å gjøre noe selv.
Bli bedre
på noe ..
Ofre noe, tro mer
..
Tro blir som en prestasjon
som Gud skal belønne.
Men hva sier Gud?
Han sier at det ikke var noe galt
med Jobs gudsforhold.
Job hadde Guds nåde.
Han hadde fått del i
Guds rettferdighet.
Mer rettferdig kunne han vel ikke bli?
***************************
***************************
Vennene sa at Job var skyld i sin lidelse,
men hvem var det egentlig som herjet med
Jobs barn, eiendom og helse?
Var det Gud som straffet ham?
Nei, det står tydelig at det var Satan.
Men samtidig:
Han kunne ikke
røre Job
uten at Gud tillot det.
Og til
vår store forundring,
lot Gud Satan få holde på en stund,
for Gud hadde noe godt han ville gi Job
nettopp gjennom dette.
Det siste kapitlet i Jobs bok
munner derfor ut
i stor glede!
Og dette
er sagt til oss
som lever nå:
Slik skrev Jakob det
i det nye testamente:
"Mine brødre! Ta profetene som talte
i
Herrens navn, til forbilde i å lide ondt
og være tålmodige.
Se, vi priser dem salige som holder ut.
Dere har hørt om Jobs utholdenhet,
og sett den utgangen Herren ga.
For Herren er overmåte barmhjertig
og miskunnelig."
**********************************
Guds seier over de mørke kreftene
er total.
Gud har
all makt.
Satans åndehær er avvæpnet
og kan ikke skade eller hindre oss.
Perspektivet er veldig for den som
har fått nåde for Jesu skyld.
Og utvider seg til et stort bilde
av hvem Gud
er
.. og hva han gjør.
Guds gjerning for oss og i oss.
Når jeg får et glimt inn i dette,
er det som om all frykt
forsvinner.
Det er mye som forvirrer
og skaper frykt igjen,
men synet er dette:
Guds seier over Satan er så total,
at også Satans gjerninger i våre
liv blir tatt i bruk av Herren ..
som et redskap.
Satans fristelser og forstyrrelser av alle
slag, ja hans plager
bruker Gud som et redskap
til det han vil skape for oss
og i oss.
Jesus er vår frelse.
I det øyeblikket vi får se
og ta imot hans frelse,
i det øyeblikket er vi
rene for himmelen.
Noe har blitt helt nytt.
Det er som et nyplantet tre,
sier
Bibelen.
Gud har skapt alt
og bruker sitt
skaperverk som bilder på den
frelse han leder oss inn i.
David skrev at vi er som
et tre som er plantet
ved rennende bekker.
Salme 1.
Slik er livet i Guds nåde.
Job beskrev seg selv
som et tre:
"Det skal komme vann
til mine røtter,
og nattens dugg skal falle
på mine
greiner.
Min ære blir alltid ny,
og buen blir forynget
i min hånd."
Job 29.19-20.
Og så
skrev han
hva som skjedde når han
forkynte dette:
"Min tale dryppet
ned over dem.
De ventet på min tale
som regn,
de åpnet sin munn
som for vårregn.
Når de var motløse,
smilte jeg til dem.
Mitt ansikts lys
kunne de ikke
formørke.
Fikk jeg lyst til
å gå
til dem,
da satt jeg der
som en høvding
og tronte som en konge
i sin krigerskare,
lik en som trøster
de sørgende."
Slik beskriver Job sitt liv
før lidelsene kom.
Men nå, da han selv var
i sorg over sine tap, ja
full av skrammer og sår,
fortsetter han:
"Men nå ler de av meg,
de som er yngre av år enn jeg."
Job 30.1.
"Nå er jeg blitt en spottesang
og et ordtak for dem.
De avskyr meg,
holder seg langt borte
fra meg,
og de nøler ikke med å
spytte meg i ansiktet."
Men Job tenkte også på
at Gud var i dette:
"Gud har løsnet strengen
på min bue,
og han har ydmyket meg."
Job.30.11
Var det altså slik at det
som skjedde med Job,
kom fra Satan,
men at det dypest sett
var Gud som lot det skje
fordi han ville Job
noe godt?
Taler Bibelen slik andre
steder?
Jeg tenker på Paulus ..
Kan det være dette
han fikk se inn i
da han ba Gud om
å ta bort de tornene
som plaget ham?
Tre ganger spurte
Paulus Gud
om å ta bort disse tornene.
Og tre ganger fikk han et nei.
Paulus fikk vite hvorfor
Gud svarte nei til hans
ønske:
Jeg har "fått en torn i kjødet,
en Satans engel som skal slå meg,
for at jeg ikke skal opphøye meg."
En Satans engel altså ..
som slo ..
og som Gud ikke ville
ta bort.
Guds svar var:
"MIN NÅDE."
I Guds rettferdighet hadde han,
som Job, alt det han trengte.
I og med den hadde han
alle Guds velsigneler.
Den nåden som hadde lukket ham
inn i Guds kjærlighet,
den nåden behandlet
ham nå.
Slik var Paulus kommet inn
i Guds gjerning med seg.
En nådegjerning.
Hvorfor?
Fordi Gud ville at hans kraft
skulle være i Paulus.
Derfor sa han til ham:
"Min nåde er nok for deg,
for min kraft fullendes
i skrøpelighet."
Paulus fikk se rikdommen
i dette livet med Herren
og skrev:
"Derfor vil jeg helst rose meg
av min skrøpelighet,
for at Kristi kraft
kan bo i meg."
Med slike underlige ord
beskrev Paulus sitt liv.
Mangelen på bønnesvar
var Guds svar,
slik at han
kunne få eie
den rikdom Gud ville gi.
Var det slik også for Job?
Ingen av hans tre venner
kunne hjelpe ham.
Job kom dypere og
dypere inn i lidelse,
og forstod ikke
Herrens verk.
Han syntes at Gud var
urettferdig.
Derfor begynte han
å anklage Gud.
Han som hadde sett
Guds godhet
og gledet seg,
opplevde nå en Gud
han ikke forstod:
"Han har kastet meg i
sølen,
så jeg er blitt lik støv og aske."
"Jeg skriker til deg,
men du svarer meg ikke.
Jeg står der,
og du bare ser
på meg.
Du er blitt grusom mot meg,
med din sterke hånd
forfølger du meg.
Du løfter meg opp i stormen,
du lar meg fare av sted
så jeg vakler i stormtakene."
Job 30.19-22.
Nesten som å lese om disiplene
som var ute i storm dette,
da Jesus sov i båten ...
Da de trodde at de
skulle gå under.
Slik tenkte Job også:
"For jeg vet at du fører meg
til døden," sa han.
Vi kjenner oss igjen
i våre reaksjoner
når alt synes å
synke i grus:
"Rekker ikke
et menneske
likevel ut sin hånd når
alt synker i grus.
Skriker han ikke om hjelp
når han er kommet
i ulykke?"
Slik talte Job.
Han hadde stolt på Gud og hatt
forventninger til livet:
"For jeg ventet godt,
men det kom ondt.
Jeg håpet på lys,
men det kom mørke.
Mitt indre koker
og er ikke stille.
Trengselens dager
er kommet over meg.
Sort går jeg omkring,
men ikke av solens hete.
Midt iblant folk
reiser jeg meg
og roper om hjelp."
"Min sitar er blitt til sorg.
og min fløyte til gråt og klage."
Fra Job 30.
Slik talte han nå, han
som hadde
sett på seg selv som et tre,
der vann rant mot røttene
og morgenfrisk dugg lå
på greinene.
Men det
som hender
med trærne i hagen,
er at gartnerhender
beskjærer greinene.
Jobs røtter var dypt festet.
Treet var plantet.
Han var i Guds nåde,
midt i alt det vonde,
i jordens støv.
Også da vitnet han:
"Men jeg vet
at min gjenløser lever
og som den siste
skal han stå fram
på støvet."
Det er så fint å lese dette.
Midt i Jobs tvil.
--------------
Jobs venner hadde
ikke Guds rettferdighet.
Deres selvrettferdighet
hindret dem i å
ta imot
Guds nåde.
Derfor fikk de heller ikke
sine greiner renset.
De var faktisk i en mye
verre stilling enn Job.
Han så ut til å mangle alt,
men for ham endte alt
i stor glede:
"Herren velsignelset
Jobs siste dager
mer enn hans første."
Job 42.12.
Jeg tenker på noe Jesus sa:
"Hver gren som bærer frukt,
den renser han,
for at den skal bære mer frukt."
Joh.15.2.
Herrens Ånd
arbeidet med Job.
Og:
"Åndens frukt er
kjærlighet,
glede,
fred,
langmodighet,
mildhet,
godhet,
trofasthet,
ydmykhet,
avholdenhet."
Gal.5.22-23.
Slik beskrev Paulus det.
Og David skrev det samme
på denne måten:
"Han skal være lik et tre,
plantet ved rennende bekker.
Det gir sin frukt
i sin tid,
og dets blad visner ikke.
Alt det
han gjør,
skal han ha lykke til.
Slik er det ikke
med de ugudelige.
De er lik agner
som vinden blåser bort.
Derfor
skal de ugudelige
ikke bli stående i dommen,
og syndere ikke i de
rettferdiges menighet.
For
Herren kjenner
de rettferdiges vei,
men de ugudeliges vei
fører til undergang."
Salme 1.
------------------
Snublet Job?
Han gjorde det.
Hver eneste dag.
Han anklaget Gud.
Han ville dø.
"Å, om min sorg kunne bli veid,
og all min ulykke samtidig
bli lagt på vekten!
For nå er
den tyngre
enn havets sand,
derfor var mine ord
overilet."
Guds ord viker ikke unna
for å beskrive
de tyngste erfaringene.
Ropet fra det mennesket
som lider, finnes i Guds bok.
Det gjør vondt å lese Jobs
ord da han sa:
"Måtte Gud bare beslutte
å knuse meg! Måtte han
løfte sin hånd og skjære
over min livstråd!
Da hadde jeg enda en trøst,
og jeg skulle
hoppe av glede
midt i den nådeløse smerten!
For jeg har ikke fornektet
Den Helliges ord.
Hva styrke har jeg, så jeg kan
holde ut? Hvilke utsikter
har jeg
så jeg kan være tålmodig.
Er jeg sterk som en stein?
Er mitt kjøtt som av kobber?
Har jeg vel kraft til
å hjelpe meg selv?
Er ikke all utsikt til frelse
tatt fra meg?
Den
ulykkelige burde møte
kjærlighet hos sin venn,
så han ikke skal oppgi
frykten for Den Allmektige.
Mine brødre har sviktet
som en bekk."
Slik tenkte Job.
Depressivt, sier kanskje noen.
Job fortsatte slik alle
opplever det
når nøden
er dyp og varer lenge:
"Hver gang jeg legger meg,
sier jeg:
Når kan jeg
stå opp?
Lang blir kvelden,
og jeg er blitt trett
av å kaste meg hit og dit
inntil morgenlysningen.
Mitt kjøtt er kledd
med makk og med
skorper som av jord.
Min hud blir skrukket
og brister."
Eller:
"Når jeg sier:
Min seng skal trøste meg,
og mitt leie skal gjøre sorgen
lettere for meg,
da skremmer du meg med
drømmer og forferder meg
med syner.
Derfor ville min sjel heller
kveles, heller døden
enn
disse pinslene.
Jeg er fortvilet."
Jeg er i kapittel 7 i Jobs bok.
Det står der. Mennesket som
er i det dypeste mørke kan
kjenne seg igjen i boken
som Gud har gitt oss.
Men det er noe mer å se inn
i.
Herren er midt i denne lidelsen,
men den er ikke over enda.
Jobs venn krenker Job
enda mer og sier:
"Hvor lenge vil du tale slik?
Hvor lenge skal din munns ord
være som et veldig vær?"
Og så får han enda en gang høre
at det
må være synder som gjør
at han lider slik som dette:
"Dersom du vender deg til Gud
og ber Den Allmektige om nåde,
hvis du er ren og oppriktig ..."
Job blir beskyldt for
noe som ikke er sant.
Vennen fortsetter:
"Nei, Gud forkaster ikke
en som er ulastelig,
og han holder ikke
ugudelige ved hånden."
Job svarer og klager
enda mer.
Og nå tviler han på Gud.
"Jeg vil la min klage
få fritt løp,
jeg vil tale i min
sjels bitre smerte.
Jeg vil si til Gud:
Fordøm meg ikke!
La meg vite hvorfor
du strider mot meg!
Synes det godt for deg
at du undertrykker .. ?"
Men midt i all tvil og anklage
blir Job likevel hos sin Gud.
Det var ikke Gud som slo,
men om det nå var slik,
så ville Job bli hos ham:
"Selv om
han slår meg,
vil jeg stole på ham."
Job 13.15.
Job beskriver seg selv
som en som tæres bort
som et råttent tre ...
Et bortblåst blad.
Men også i denne situasjonen
sier han hva han har i Gud:
"Se, også nå har jeg mitt vitne
i himmelen, i det høye
er det en
som taler min sak.
Min talsmann er min venn.
Med gråt ser mitt øye mot Gud,
og han taler menneskets sak
for Gud, slik en mann ber
for sin neste."
Job så en talsmann i himmelen.
En som talte hans sak.
Var det Jesus?
Han som også Johannes så:
"Mine barn, dette skriver jeg
til dere for at dere ikke skal synde.
Og hvis noen
synder, har vi
en talsmann hos Faderen,
Jesus Kristus, Den rettferdige.
Og han er en soning
for våre synder .."
1. Joh. 2.1.
Job vitnet
om Jesus.
Han snublet, men var i samme situasjon
som David slik han skrev det i en av sine
salmer:
"Herren gjør en manns gange stø,
og han har velbehag i hans vei.
Når han snubler, faller han ikke
til jorden, for Herren støtter
hans hånd.
Salme 37.23-24.
Når han snubler ... skrev David.
Da er han som dette treet som har
sine røtter der vannet finner
vei.
"Gled dere ikke over meg, mine fiender!
Når jeg er falt, står jeg opp igjen.
Om jeg sitter i mørket,
er Herren lys for meg.
Herrens vrede vil
jeg bære,
for jeg har syndet mot ham
- inntil han fører min sak
og hjelper meg til min rett.
Han skal føre meg ut i lyset.
Jeg skal se med fryd
på hans rettferdighet.
Og mine fiender skal se det.
Skam skal dekke dem .."
Mika 7.10.
Det er spennende å nærme seg
siste kapittel i Jobs bok.
For han gjorde slik Mika sa.
Jeg har syndet, sa han:
Når Herrens hellighet og styrke
åpenbares, får vi et glimt av det
som ikke stemmer i våre liv.
Guds Ånd åpenbarer det for den
rettferdige, og han bekjenner.
Job sa:
Jeg vet at du kan alt,
og at ingen plan er
umulig å gjennomføre
for deg.
Hvem er den som vil
formørke ditt råd
i uforstand.
Derfor
må jeg si:
Jeg har talt om det
jeg ikke forsto,
om det som var
for underlig for meg,
og som jeg ikke skjønte.
Men hør nå,
så vil jeg tale!
Jeg vil spørre deg,
og du skal lære meg.
Bare det ryktet meldte,
hadde jeg hørt om deg,
men nå har mitt øye
sett deg.
Derfor kaller jeg alt tilbake
og angrer i støv og aske."
Slik var Job.
Når han så sin
synd,
bekjente han den
for Herren.
Dette var den tro
han levde i.
Etter at Job hadde sagt dette,
begynte Herren å tale til
en av Jobs venner.
"Da .. sa han til Elifas fra
Taman:
Min vrede er opptent
mot deg
og mot dine to venner.
For dere har ikke
talt rett om meg,
som min tjener Job."
Men hva skjedde med
Jobs venner?
Herrens vrede fører til dom,
men som det står i Esekiel:
"Skulle jeg ha behag i
den ugudeliges død?
sier Herren Herren.
- Mon ikke heller i
at han vender om
fra sin vei og lever?
...
... ...
"For jeg har ikke behag i
at noen skal dø,
sier Herren Herren.
Så omvend dere da,
så skal dere leve!"
Esekiel 18. 23 og 32.
Nå fikk Jobs venner
Guds kall.
Slik sa han
det:
"Ta derfor sju okser
og sju værer
og gå til min tjener Job
og ofre dem som
brennoffer
for dere!
Og min tjener Job
skal be for dere,
bare ham vil jeg
bønnhøre,
så jeg ikke gjør
med dere
etter deres uforstand.
For dere har ikke
talt rett om meg,
som min tjener
Job."
Job 42.
De fikk et kall.
Jobs venner kunne
få den samme
rettferdighet
som Job levde i.
Samme offer.
Brennoffer.
Job skulle ofre det
for dem, om de
ville?
Etter alle anklagene
som
de hadde kommet med,
må det ha kostet dem mye
å ta imot Guds kall
når Job var den som
skulle ofre for dem.
Hva ble vennenes svar?
"Så gikk Elifas fra Teman
og
Bildad fra Sjuah
og Sofar fra Na'ama
og gjorde som Herren
hadde talt til dem.
Og Herren bønnhørte Job."
Slik ble de venner.
Hverandres venner
og Guds
venner.
Det må ha vært
spesielt for Job
å be for de som han
hadde vært så plaget av
- og sint på.
Men Job var Guds tjener
og gjorde det
han ble bedt om.
Dette var hans kall.
Han var enda i fornedrelse
da han ba for dem.
Vennene ble bedt for
av en syk mann
som hadde mistet alt.
Slik
er Herren.
Han elsker alle.
Og da Gud hadde ført
vennene til frelse,
tok han seg av Job
på nytt.
Det står:
"Og Herren gjorde
ende på
Jobs ulykke,
da han ba for sine venner.
"Og Herren økte alt
det Job hadde eid,
til det dobbelte."
"Og Herren velsignet
Jobs siste dager
mer enn hans første."
Job
42.10 og 12a.
"For den Herren elsker,
den tukter han,
og han hudstryker
hver sønn
som han tar seg av."
"All tukt synes vel,
mens den står på,
ikke å være til glede,
men til sorg.
Men siden
gir den
dem som ved dette
er oppøvd,
rettferdighets
salige frukt."
Hebr 12.6 og 11.
Slik var Jobs
salige vei.
Og slik får alle de
som tar imot Herrens
offerlam, Jesus,
bli rettferdige for Gud.
Slik skal de bli kjent med
Guds dypeste legedom:
"Jeg vil lege deres frafall.
Jeg vil elske dem av hjertet,
for min vrede har vendt seg
fra dem.
Jeg vil være som dugg
for Israel.
Han skal blomstre som en lilje,
og han skal slå røtter
som skogen
på Libanon.
Hans skudd skal bre seg
vidt utover.
Hans løv skal skinne
som oljetreet,
og han skal dufte
som Libanon.
De som sitter i hans skygge,
skal igjen dyrke korn
og blomstre som vintreet.
Minnet om ham skal være
som Libanons vin.
Efra'im! Hva har jeg mer
med avguder å gjøre?
Jeg vil bønnhøre ham
og se til ham.
Jeg er som en grønn sypress,
din
frukt kommer fra meg.
Hvem er vis, så
han skjønner dette,
forstandig, så han merker seg det?
For Herrens veier er rette.
De rettferdige ferdes på dem,
men overtrederne snubler.
Hosea 14.