Båten fløt.
Båten fløt så stille
da de la fra land.
Jesus, han ble
trøtt
og sovnet litegrann.
2.
Det var fint å ro
og vannet var så
blått.
Dagen var så fin
og Jesus sov så godt.
3.
Plutselig
ble troen
prøvd på deres sjø,
vinden blåste opp
der båten deres fløt.
4.
Bølger over ripa,
der, i deres båt.
Den ble full av vann,
men han sov like godt.
5.
Hjelp, nå går vi under,
ropte de i kor.
Nei, han bryr seg ikke,
slik var deres tro.
6.
Jesus ba dem ikke
om å tro litt mer,
straks ble sjøen stille,
for han var jo der.
7.
Alt er trygt og godt
der Jesus er om bord,
han som gjør et under
ved å si et ord.
Kristin Reitan
Molde 25.2.16.
Jesus gjorde underet
uten å si noe
om deres tro.
Her er bibelteksten
og hvordan jeg forstår den:
"Da kom det
en voldsom kastevind,
og bølgene slo inn i båten
så
den holdt på å fylles.
Men han selv
lå og sov på en pute
bak i båten.
De vekker ham
og sier
til ham:
Mester,
bryr du deg ikke om
at vi går under?
Da reiste han seg,
og han truet vinden
og sa til sjøen:
Ti, vær stille!
Og vinden la seg,
og det
ble blikk stille."
Mark 4.
Jesus gjorde underet
uten å kommentere
disiplenes tro.
Men etterpå,
da bølgene hadde lagt seg
og sjøen lå blank og fin,
sa han:
"Hvorfor er dere
så redde?
Har dere ennå ikke tro?
Først etter at han hadde utført underet,
nevnte han ordet tro.
Da de så hva han gjorde
ble de slått av stor frykt
og sa seg imellom.
"Hvem er dette,
siden både vinden
og sjøen adlyder
ham?"
Det er spennende
å oppdage nye ting
i Guds ord.
For en stund siden
leste jeg at det som skjedde her,
også hadde skjedd i det gamle
testamente.
Jeg leste:
"Han bød
og lot det komme
en stormvind."
Hva?
Leste jeg feil?
Gud?
Var det han som bød,
han som sendte stormen?
"Han lot det komme
en stormvind som
reiste store bølger."
"Deres sjel ble
motløs i ulykken."
"Da ropte de
til Herren i sin nød."
"Han gjorde stormen
til havblikk,
og fikk bølgene
til å tie.
De skal prise
Herren for
hans miskunn
og for hans
undergjerninger
mot menneskenes
barn."
Fra Salme 107.
Guds klasserom
er annerledes.
Ikke kritt og tavler,
men sjø og ødemark,
hav og fjell.
Blinde får se.
Seende blir blinde.
Paulus mistet
synet
noen dager etter at han fikk
se lyset fra himmelen.
Guds skole er
underlig!
Isteden for å gi oss tro,
gjør han oss hjelpeløse
slik at vi roper på Jesus.
Da kommer han!
* * * * * * * *
* * * * * * * *
Gud vil være vår
hyrde.
Han viser veien
og lærer oss opp.
Det var Jesus
som ba disiplene
om å dra over til
den andre siden.
De la ut,
sikkert glade og
med en følelse av tro,
fordi de nettopp hadde
sett tusener bli mette
i ødemarken.
De hadde ikke mat,
men Jesus ver der
og de ble
mette.
En liten matpakke
med små fisker,
så små som sardiner,
og små rundstykker
nok til en liten gutt.
Guttens nistepakke
var som å være tom for mat.
Men det ble likevel
mange kurver
til overs.
Fordi Jesus var der.
Jesus hadde ikke bruk
for gutten eller hans tro,
men gutten hadde
bruk for Jesus.
Og
han var villig
til å gjøre det
Jesus sa.
Jesus har ikke "bruk"
for oss for å få til
det han vil.
Vi får
se og erfare
ham når han får
lede sitt fram.
Han lar oss komme i nød,
slik at vi skal rope på ham.
Men han venter ofte
en tid før han kommer
med sin hjelp.
Vi er hjelpeløse.
Derfor blir vi motløse.
Slik blir vi kjent
med oss selv.
Vi forstår ikke
hva han holder på med.
Hans tanker
er annerledes
enn våre.
Guds menn og kvinner
i det gamle testamente
var
i Guds skole år etter år
før de fikk se
hva Gud førte det
fram til.
Men de fikk se det!
De ble hos ham, men
klarte ikke å holde fast
på hans løfter.
De ga opp.
Men Gud grep inn.
Abraham
er troens forbilde.
Da Gud
til sist
sa at han og Sara skulle få
den sønnen de hadde
fått løfte om,
da lo de.
De var for gamle.
Morslivet var utdødd.
Men på tross av dette
får altså
Abraham den fineste
betegnelse på tro
i det nye testamente.
Vi får se hva tro er.
Det var ikke Abrahams
fortjeneste at han
fikk Isak.
Det var Guds trofasthet.
Gud oppfylte sine løfter,
på tross av Abraham.
Det var Guds verk alene.
Og
Guds ære.
Abraham hadde nok
blitt glad for løftet
han fikk.
Men i ventetiden forsvant
hans forventning ..
.. og ble til motløshet.
Og til sist lo han.
Neste år på denne tid
skal Sara føde sønnen din.
Latteren avslørte Abraham.
Han hadde blitt kjent med seg selv.
Og med Gud.
Med hans trofasthet
og nåde.
Gud vikret i hans liv.
På tross av ham selv.
Slik kom Gud til Abraham,
igjen og igjen.
Han hadde en plan
og fullførte den.
Vi er som Abraham.
Motet svikter.
Ikke bare én gang.
Men Gud taler med oss.
Og han vet hvilke tanker
han har for oss.
Fredstanker,
kaller han det.
Framtid og håp!
Underveis ser det ut som om
det motsatte.
Og da blekner
hans løfter for oss.
Slik er det
å være i Guds klasserom.
Men så sant vi
ikke går bort,
men blir hos ham,
er
vi i Abrahams tro.
Da gir Gud oss alt,
uten at vi fortjente det.
Vi midt i Guds verk.
Men har vi gått bort,
kan vi få nåden igjen.
Nå er nådens tid.
Nå er Gud å finne.
* * * * *
Gud river ned.
Det sier Bibelen.
Det står både at "han døder"
og at han "gjør levende."
Han døder når han
lar oss få se
at vi ikke kan.
Og så viser han oss
sitt eget verk.
Frelsen er slik!
Helliggjørelsen er slik!
Og
tjenesten er slik!
Dette er vår frihet
i Kristus.
I sin tid
redder han oss.
I rette tid,
sier Bibelen.
Slik får
vår manglende tro
en retning:
Jesus Kristus.
Vi får
se at han
tar seg av oss.
Ikke fordi vi presterer,
men
fordi vi er
hans elskede!
🙂