y sin culpa.
nuestros pecados.
a cabo.
Efesios 1.4-9.
Vi sår ditt ord frå høgfjell og til havet,
vi går i mot og frykt, vi skjelv og bed.
så våre spor ber kjærleiken frå deg.
Kristin Reitan.
2. Sivbåt på Titicacasjøen. 4000 m.o.h.
3. Betty fra Bolivia. Magnus Årdal og en boliviansk gutt.
4. Søsken fra aymarafolket i Andesfjellene.
5. Fra gatebildet i La Paz i Bolivia.
6. Julehilsen fra Betty. Ei vidunderlig troende kvinne som
vi leide til hjelp i huset.
7. Flink og humoristsk språklærer Elba underviser i spansk.
På mitt soverom.
8. De trivelige språklærerne våre i Cochabamba.
Skolen var hjemme hos oss, i huset misjonen leide.
Undervisningen i gramatikk fikk vi ved spisebordet i stua.
Etterpå hadde hver av oss vår egen lærer på våre gruppe-
rom. Eller rettere sagt: på våre soverom.
Vi pugget på forhånd og måtte kunne hele dialoger utenat.
Det var en svært effektiv måte å lære språk på. Ivrige og
flinke lærere hjalp oss så godt de kunne. Vi hadde pause
og spiste sammen inne i stua også, og da var det mye mor-
som humor oss imellom. Veldig trivelige lærere!
Vi pugget hele dagen fra morgenen av, til de kom og under-
viste oss fra kl 15.00 til kl 18.00
9. Huset vi leide var bygd av jord/adobe. Det var kalket
og malt rosa. Jord var bedre enn murhus på den måten
at det holdt bedre på varmen når kvelden kom.
Kveldene er kalde i Andesfjellene.
10. Julia i min hage i byen Arequioa i Peru. Ei morsom og varm
kristen kvinne som behersket både det nasjonale språket
quechua og spansk, og som også forstod aymara.
Alt dette hadde hun lært muntlig, uten å ha fått mulighet
til å lære å lese og skrive. Noen av våre misjonærer under-
viste henne i lesing. Da jeg hadde henne til hjelp i huset,
gjentok jeg nye oppskrifter for at hun skulle huske dem.
Hun hadde svært lyst til å bake, men det var vanskelig å få
sukkerbrød til å heve i 2500 meters høyde over havet.
De ble helt flate og råe. Både hennes og mine.
Men middagene ble svært gode. Hun elsket å overraske
meg med fårikål, en av de norske rettene hun fikk lære å
lage og som hun visste at jeg var så glad i. Hun strålte om
kapp med solen da hun sa hva hun hadde laget. Men jeg er
også svært glad i peruansk og boliviansk mat.
Senere skulle Julia få lov til å komme til Norge en sommer,
men før reisen ble hun syk og døde brått. Jeg håper å få
møte denne flotte quechuakvinna igjen i himmelen! Hun
som smilte og lo og fortalte meg så mye om kulturen sin,
som småsprang til markedet med slike korte trinn som de
har de som har vokst opp på høyfjellet. De går, nesten som
de springer og er åpne og tillitsfulle.
Julia er et godt minne fra Peru.
11. Salg av mais på en markedsplass i byen Arequipa i Peru,
som ligger 2500 m.o.h.
12. Kvinner fra quechuafolket i byen Juliaca som ligger 4000 m.o.h. i Andesfjellene.
13. Bussen vi tok mellom Peru og Bolivia.
14. Ferge over Titicacasjøen. Også den ligger 4000 m.o.h.
15. Postkort. Menn i fine drakter.
Den ene med musikkinstrumentet charango.
16. Imponerende hva en mann kan bære.
Han var en "bærer" og ble leid til å bære ting for andre.
17. Fine produkter til salgs av ull fra lama og alpakka.
18. Krukker av leire selges på torget.
19. Høyt i Andesfjellene kan det bli bruk for oksygen, eller
tabletter som sørger for at oksygen blir tatt hurtigere opp
i blodet. Vi brukte det av og til.
20. Vakkert glimt av de høye fjellene.
Jeg arbeidet i et område utenfor byen Arequipa som heter
la Ciudad Blanca. (Den hvite byen). Der bodde de som kom
fra høyfjellet og ned til byen for å livnære seg og sin familie.
De slo seg ned i ørkenen utenfor byen og var svært fattige
den første tiden, men de var så arbeidsomme og dyktige og
klarte seg på en minimumsgrense. Vann ble kjørt til en brønn
en gang i uka. Det var ikke mye til hver, men så vidt nok til
at hver husholdning kunne klare seg.
Jeg likte meg godt mellom aymara- og quechuafolket
som bodde der. De som stammer fra inka-folket og var svært
trivelige, høflige. Vi følte oss velkomne der. De snakket
språkene aymara og quechua, men hadde lært seg spansk
og vi kommuniserte på spansk. De rettet aldri på meg når
jeg sa noe feil, og det gjorde jeg jo stadig. Når jeg gikk på
veien der hilste alle høflig og samtalen var straks i gang.
De spurte hvor jeg kom fra og vi kom fort inn på hva vi
trodde på også. Det var ikke tabu å snakke om religion og
de lyttet høflig til det jeg forkynte. Men å ta imot dette
for sin egen del, var ikke så lett. De var vant til å måtte
gjøre mye for å forsøke å bli god nok for Gud. De har en
katolsk tro som er oppblandet med den religionen som
de hadde før spanjolenes tid i landet. Da spanjolene kom
ble ble tvunget til å skifte religion, men de visste lite om
denne nye læren og var vel heller ikke så interessert i den.
De "løste" dette ved å ta over katolske ord og seremonier,
men la sine gamle forestillinger inn i alt. Deres tro på Moder
Jord som de ofret til for å få god grøde og et godt liv, fortsatte
de å ofre til, men de brukte de begrepene som den katolske
kirke bruker. Når de snakker om jomfru Maria er det som oftest
Moder Jord de tenker på. Bibelen er ei bok som bringer lykke
og trygghet, ved at de for eksempel tar de med på en reise for
å unngå ulykker. Men de leser ikke i den. Korset er plantet på
hustakene, men evangeliet om han som døde og stod opp igjen
til deres frelse, det kjenner de ikke.
Noen av de vi traff ønsket å få høre hva som stod i Bibelen
og ble svært lettet over å få høre budskapet om Jesus.
De hadde strevd veldig for å gjøre nok for Gud. Nå fikk de
høre at Gud har gjort alt for dem! Og så fikk de se og merke
den glede og frukt som dette evangeliet gir.
Grunnen til at vi reiste til Bolivia og Peru som misjonærer, har
jeg beskrevet i sangen "Guds kjærleik."
Du sender oss, og glansen frå din kjærleik
skal skine fram i siger og i tap,
så Kristus strålar fram i nye andlet,
eit morgongry skal bli til høglys dag.
Frå "Din kjærleik skal nå ut."