TRO?
Tro. Visshet .. det står at tro er full visshet. Hva kan det bety?
"Tro er full visshet om det som håpes .."
Full visshet?
Også troende tviler. På mangt og mye. Hele
tiden. Vi blir urolige. Og er ufullkomne. Dypest sett har vi ikke én eneste ren tanke.
Og prøver vi å tro mer, forandre oss, faste, be, bekjenne .. for å oppnå noe hos Gud, da er vi i full gang med å flette
fikenblader rundt livet.
Det har noen prøvd før. Og resultatet?
De gikk og gjemte seg.
"Men da dagen var blitt sval, kom Gud gående i hagen."
Til Adam og Eva. De hørte ham. Han ropte navnet til Adam.
De hadde prøvd å frelse seg selv. Med fikenblad. Men det ble glissent.
Guds stemme var mild. De kom fram. Og fikk lov til å si det som det var. At alt var ødelagt, nå.
Før hadde de bare hatt kunnskap
om det som var godt. Hagen var full av liv. De kunne gjøre hva de ville. Alt var godt. Og de var gode.
Men nå hadde de blitt engstelige. Nå hadde de erfart det. De hadde fått kunnskap om det onde også. Fristeren hadde
lokket dem.
De var døde. På det åndelige planet.
Ja men, det må vel ha vært noe kraft likevel. De forsøkte jo å rette det opp. Få bort virkningene av fallet.
De plukket fikenblad.
De var aktive. Og gikk virkelig inn for det. Med sine egne gjerninger. Med religiøsitet.
Det var da de hørte stemmen. Hvor er du?
Og de gjemte seg.
Men på Guds stemme, kom de ut av hulen. Og fikk si det som det
var. De hadde smakt på det som fristeren lokket til. Det eneste "treet" de ikke måtte smake på .. det de ikke måtte gjøre, var å høre på den onde. Alt annet var godt og velsignet av Gud.
Nå hadde
de smakt på det likevel.
Hva skjedde da? De ble ikke bedt om å be en frelsesbønn! De ble ikke bedt om å tro heller. Ikke om å velge Gud.
For de kunne ikke. De var døde i sin ånd. En som er død,
kan ikke søke Gud. Han kan ikke tro.
Gud ba dem ikke om å gjøre noe. For de var ikke i stand til det.
De var som Lasarus. Som lå i en grav. Han var død. Han kunne ikke be .. ikke tro.
Men Jesus ropte
inn i graven. Til den døde. Stå opp! Og den døde kom ut!
Også Adam og Eva ble ropt ut av sin hule. Samme dag som de hadde falt i synd. Og så .. gjorde Gud noe for dem.
Han laget klær. Ikke fra fikentreet,
men av dyr. Klær av skinn. Han må ha slaktet et lam.
Klærne ble ferdige.
Og. Hva gorde han da? Ba han dem om å ta de på seg? Eller tro tilstrekkelig?
Nei, hvordan kunne han be dem om noe?
De var like døde i sin ånd, som Lasarus var død i sin grav. De hadde ingen mulighet til å tro.
Derfor gjorde Gud noe annet. Det står:
"Da gjorde Herren Gud kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem."
1.Mos 3.21.
Gud kledde dem. HAN gjorde det. Og da ble fallet dekket til.
De fikk se frelsen. Og kunne tro det, uten å tenke på at nettopp det var tro.
De fikk full visshet. For de så at deres synd var skjult.
De
må ha fortalt om dette til sine barn.
For etter en tid står det om sønnene deres. At de ville søke Gud. Men Kain brydde seg ikke om den frelsen Adam og Eva hadde fortalt dem om. Han plukket "fikenblad." Og tok noe som han hadde
dyrket selv.
Men Abel må ha likt å høre om Guds klær. Om det lyteløse Lammet. Og kom fram for Gud med et lam som det ikke var noe feil på. Derfor fikk Abel erfare at himmelen var åpnet for ham, men Kains offer
ble ikke godkjent.
Bibelen forkynner Guds frelse på mange måter. Han forkynner i bilder. Byen skal bygges på en branntomt. Og ørkenen skal blomstre. Ja, det står at "Han gjorde ørkenen til en vannrik sjø
og et tørt land til vannkilder." Salme 107.35.
Det var slike tanker som lå i meg da disse versene kom:
Han kjem til vår ørken.
1.
Han kjem til vår ørken
som regn og som dogg.
I
gråfarga tørke skal frøa bli sådd.
Det gror fram ei spire,
sjå, bekkane kjem.
Det veks, vi kan kvile
i sol og i regn.
2.
Og bitte små greiner,
dei strekkjer seg opp,
og sola ho gløder
den finaste knopp.
Småfuglane kvitrar
og byggjer seg reir,
til song frå ein bekk
og til søg frå ei elv.
3.
Så kjem denne dufta,
så får
vi den smak
som er i den frukta
som såmannen har.
Vi gler oss, vi haustar
når alt modnar fram.
For, liv i vår ørken
er smaken av han.
4.
Den Herre som skapte,
den frelsar
som kom,
han gjev oss sitt rike,
sjå, grava er tom.
Vi kjenner ei glede,
vi jublar det ut!
Han kom, han er frelse,
no takkar vi Gud.
Med dette som bakgrunn, kan vi se vår dåp.
Der ble vi kledd. Som små ubehjelpelige babyer.
I Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn ble vi dekket til. Vår synd ble usynlig, slik våre dåpskjoler vitner for oss.
I en alt for lang kjole, ble
vi kledd. For vi trenger, vi er lovet denne nåden, dag etter dag, livet ut.
Vi er kledd av Jesus. Han som kom og var det lyteløse Lammet. Han tok vår dom som sin. Derfor gir han oss alt.
Så fullkommen er denne frelsen,
at vi ødelegger den ved å legge noe til.
"Dere som vil bli rettferdige for Gud ved loven, er skilt fra Kristys, dere er falt ut av nåden."
Gal 5.4.
I dette overlyset kan vi lese hele Bibelen.
Hvis vi synes at
det ser ut som Bibelen påbyr noe, som et tillegg til Jesu frelsesverk, er det noe vi ikke har forstått i denne boka .. enda.
Derfor kan vi eie full visshet.
"Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne."
Salme 118.23.
Kvite klede.
1.
Kvite klede, himmelglede,
kledd for liv og jord og nød.
Drakta mi er vevd av nåde
og av lyset i din glød.
2.
På mitt bryst og på
mi panne
er eg teikna med di hand.
Du har kledd meg i din kjærleik
og til fred i Jesu navn.
3.
Jesus, du bar alt til krossen.
Du bar kappa som var mi.
Eg står opp med deg i lyset
og no ber
eg kappa di.
Kristin Reitan
2006.